av Willy Westhagen, Anne Solstad, Hanne Magnussen, Morten Hagen, Øyvind Kvernvold Myhre, kandidater for Gran Bygdeliste
Sigmund Lieberg løfter viktige spørsmål i sitt innlegg i Avisa Hadeland den 1. september. Bygdelista har ikke noe enkelt fasitsvar, men vi kan bekrefte Liebergs påstand: Læringsutbyttet i Gran har gått nedover gjennom flere år. Og da kommer vi ikke utenom en grunnleggende sannhet: Utviklinga er alltid et resultat av den politikken som blir ført. Alltid!
Skolen i Gran er blitt tappet for ressurser gjennom flere år for at budsjettet skal balansere. Og det nåværende flertallet har tenkt å fortsette med nedskjæringer: Når Brandbu Barneskole er på plass, vil de betale renter og avdrag blant annet ved å skjære ytterligere ned på antall lærere. Et lån på 150 millioner koster 9 millioner pr. år i renter og avdrag. Dise kronene skal hentes et sted. 9 millioner tilsvarer 15 lærerstillinger, så vi kunne ha fått mange gode mattelærere i bytte for denne bygningen.
Men Brandbu Barneskole er vedtatt og skal bygges, og vi må gjøre vårt ytterste for at den skal bli en god skole. Bygdelista vil ha flere lærere, ikke færre. Da må vi skjære ned andre steder. Det kommer til å bli færre sjefer på Rådhuset når vi kommer tilbake i posisjon.
Enkelte andre partier vil fortsette å prioritere store, fine, nye bygninger foran gode lærere. Venstres ordførerkandidat, for eksempel, sier at det er en god ide å legge ned Sanne og bygge ut Trintom i stedet. Det ville koste enda flere lærerstillinger, så det vil vi gå imot.
Da den nye kvalitetsplanen for skolen skulle lages, hadde Ap, Høyre og SP avtalt seg imellom at Bygdelista skulle holdes utafor arbeidet. Derfor har ikke vi vært med på å utforme denne planen. Hadde vi vært med, ville vi ha påpekt at en del viktige mål var helt urealistiske. Vi ville for eksempel ha regnet ut at målene for nasjonale prøver i 5. klasse betydde at Gran måtte bli landets beste kommune i disse prøvene. Med andre ord; barneskolene våre måtte bli eliteskoler! Samtidig sto det nesten ingenting om hvilke ressurser vi skulle sette inn for å nå et slikt mål. En komite som vil styrke mattekunnskapene bør klare å utføre enkle kontrollregnestykker, så de burde nok ha latt oss være med.
Vi ville ha satt opp måltall for eksamensresultater, ikke for grunnskolepoeng: I grunnskolepoengene inngår standpunktkarakterer, som skolen setter sjøl. Skolen bør ikke kunne påvirke resultatet gjennom sin egen karaktersetting – bare gjennom karakterer som settes av nøytrale utenforstående.
Vi ville ha luket ut en del svulstige formuleringer. Planen skulle ha vært mye mer konkret. Vi ville ha innført reell målstyring: Definert hvilke ressurser grunnskoleleder og rektorene kunne regne med i sitt arbeid, og hvilke målbare resultater de skulle oppnå med disse ressursene.
Målstyring må også brukes i matteundervisningen. Lieberg har rett i at her har utviklinga vært deprimerende. Derfor vil vi spørre grunnskoleleder hvilke ressurser som kreves for å styrke matteundervisningen, hvilke resultater vi kan vente hvis disse ressursene blir tildelt, og når vi kan vente å se resultatene. Da venter vi å få klare og presise svar. Så vil vi utføre politisk styring ved å holde grunnskoleleder ansvarlig for i hvilken grad målene blir nådd.
Vi har ingen prinsipiell motvilje mot private grunnskoler. Men slike tilbud må møte nøyaktig samme krav til pedagogisk innhold, læringsmiljø og læringsutbytte som grunnskolen forøvrig, så vi vil legge strenge kriterier til grunn før et slikt tilbud eventuelt slipper til.